Hvordan undersøker man for myelomatose?
Man bruker flere ulike undersøkelser når man skal stille diagnosen myelomatose, blant annet blodprøver, urinprøver, beinmargsundersøkelse og røntgenundersøkelser.

• Blodprøver
I blodprøver undersøker man først og fremst om det finnes en såkalt M-komponent. M-komponenten er et spesielt protein som kreftcellene produserer. Størrelsen eller mengden av M-komponenten er et utrykk for mengden av kreftceller. Dette benytter man seg av når man følger virkningen av behandlingen. Når antallet kreftceller synker som en følge av behandlingen, vil M-komponenten også falle. Blodprøvene benyttes også til å bedømme nyrefunksjonen, funksjonen av immunsystemet og til å vurdere om det er blodmangel eller for mye kalsium (kalk) i blodet. Dessuten undersøkes noen faktorer som kan være med og forutsi sjansene for at sykdommen kommer under langvarig kontroll (f. eks. albumin og beta-2 mikroglobulin).

• Urinundersøkelse
I mange tilfeller vil en mindre del av M-komponenten skilles ut i urinen. Dette proteinet i urinen kalles Bence Jones protein og måles i urin som er samlet gjennom et helt døgn. Hos noen pasienter er det ingen M-komponent i blodet, men kun Bence Jones protein i urinen. Tidligere var måling av dette den eneste måten å følge utviklingen i sykdommen og vurdere effekt av behandlingen på. Nå kan man med en ny metode måle de såkalte frie-lette-kjeder i blodet, som i de fleste tilfeller kan erstatte målingene i urinen.  Ca. 5% af pasientene har ikke målbar M-komponent hverken i blodet eller Bence Jones protein i urinen, men hos 80% av disse pasientene kan man følge sykdommen med frie-lette-kjeder i blodet.

• Beinmargsundersøkelse
For å stille diagnosen myelomatose er det nødvendig med en beinmargsprøve. I mikroskopet undersøker legen om det er unormale plasmaceller (kreftceller) i beinmargen. En beinmargsprøve tas i lokalbedøvelse. Ved hjelp av en lang, tynn nål som stikkes inn på den bakerste hoftekammen, suges det ut en liten mengde beinmarg. Dessuten tas det ofte ut en liten bit av beinmargen (en beinmargsbiopsi).

• Røntgenundersøkelser
Røntgenundersøkelser av skjelettet brukes til å se om knoklene er angrepet av sykdommen. På røntgenbildene ses mørke flekker i de områdene hvor skjelettet er angrepet.

• Scanningsundersøgelser
I noen tilfeller kan det være nødvendig med en mer avansert undersøkelse av skjelettet, nemlig en MR-scanning. Denne undersøkelsen er mer fintfølende enn allminnelig røntgenundersøkelse, og kan i noen tilfeller avsløre skjelettforandringer som ikke kan ses på et røntgenbilde eller sykdom som vokser utenfor skjelettet. MR-scanning brukes imidlertid ikke som rutineundersøkelse, men kun i helt særlige tilfeller eller som ledd i et forskningsprosjekt.